Ole Heggeset Sand

 

Det er tid for is, flagg og korpsmusikk. Mer is. Og pølser. Og kaker. Gårsdagens feiring i London fikk meg til å innse at 17. mai virkelig er barnas dag. Og at jeg er blitt voksen.

Det er natt til 17. mai en gang på slutten av 90-tallet. Jeg er så spent, og konsentrert, sitter på rommet mitt og fargelegger norske flagg i haugevis. Klipper ut og teiper dem opp på vinduet. Noen ganger lurer jeg på hvilken farge som skal innerst - er det hvitt eller blått? Jeg vet at de store firkantene skal være røde.

 

Jeg var alltid i ekstase på 17. mai. 

 

Bak vinduet der ute i maikvelden, gjør et korps et heltemodig forsøk på en finpuss før morgendagen. Takt og toner tilsier at de kan klare det ... til neste år, men i mine ører lyder det fantastisk. Sola går ned, og lyset som siver gjennom flaggene på vinduet viser hvordan jeg aldri klarer å fargelegge dem like fint som de på TV. De har ikke den fine, bølgende formen heller. Det er litt dumt, men jeg vet at mamma skal stryke det store flagget mitt i morgen tidlig, det største flagget de hadde i butikken, nesten like stort som det som henger på flaggstanga, så det gjør ikke noe. Jeg sovner til slutt med vissheten om at morgendagen skal bli fantastisk.

Der står mamma og pappa og vinker, lillesøster også, hun er for liten til å gå i tog. Hun lyser opp når hun stolt får lov til å være med allikevel, om hun holder meg i hånda. Det er ikke så kult å ha med lillesøster i toget, hun går så sakte. Men jeg ser hvor glad hun er, kjenner den varme lille hånda i min, og blir ganske stolt allikevel. "Hold flagget opp! Ikke i bakken!" Det er viktig. Kjempeviktig. Der står plutselig besteforeldre, tanter og onkler også. "Hurraaaa! Hurra!", vi vifter med flaggene og marsjerer så taktfast det lar seg gjøre, løper når vi henger etter, går med museskritt når toget stopper opp for å vente på enda en skole som skal finne sin plass i rekkene. 

Pass på flagget! 

 

17. mai skuffet aldri. Spenningen som alltid var der når loddene ble ropt opp, isen som trøstepremie når jeg aldri vant, de fine premiene i potetløpet ... Jeg elsket korpsmusikken, flaggene og å gå i tog gjennom gatene. Alle var så snille mot hverandre, alle smilte og ropte: "Gratulerer, hurraaa!".

Jeg elsket bunaden min, følte meg så fin i den drakten, som bare ble brukt noen ganger i året, på de koseligste dagene, fylt med kaker, kjærlighet og familie. Jeg var redd for at de store skumle ungdommene, russen, skulle ødelegge den med vannpistolene sine. Men det gikk alltid bra. Vi fikk penger også, på 17. mai. Masse penger. Og selv om vi fikk penger for å kjøpe is selv, kjøpte de voksne is til oss allikevel. Jeg avsluttet alltid dagen med et par hundre kroner i overskudd. Det var mye penger, det.

Så mye is du bare orker! Pølser, kaker, vafler, godteri. Dessertmagen sviktet meg aldri, og til tross for de voksnes advarsler om at jeg kom til å få vondt i magen, fortsatte jeg alltid å spise. Sukker, sukker, sukker! Og jeg fikk aldri vondt i magen. At vi måtte vente et heeeelt år til neste gang, var skikkelig dumt.

 

På Scandinavian Kitchen i London fikk vi servert svensk Kladdkaka med en norsk vri for annledningen. 

 

Det er lenge siden jeg opplevde 17. mai på ordentlig, som det litt nostalgiske barndomseventyret jeg husker det som. De siste fire årene har jeg feiret i utlandet, to i Italia, to i England. I fjor spiste jeg en halv, hvit engelsk pølse vi hadde kokt i en vannkoker i et båthus her i Oxford. Og en eller to smeltede is. Vi var tre nordmenn og en svenske. Vi måtte alle tilbake til essayer og eksamensforberedelser. Feiringen ble kortvarig.

Feiringen i Oxford i fjor ble en koselig, men kort, affære. 

 

Onsdag gikk det sakte opp for meg at jeg virkelig savnet 17. mai-feiring. Jeg bestemte meg for å ta meg fri mesteparten av nasjonaldagen for å feire i London. Å reise fra Oxford mens terminen pågår, er risky business, og det skal mye til å ta igjen det tapte. Men jeg trengte det. Da vi endelig kom frem var de andre ferdige å gå i tog, og det var tid for sang og taler.

Grete Faremo var dagens hovedtaler. Angrepet 22. juli "... gjør også 17. mai-feiringen desto viktigere. Vi blir minna om at frihet ikke er en selvfølge." 

Barna fra Den Norske Skolen synger av full hals, de roper ut den hjemmelagde sangen, akkompagnert av en lærer på gitar, som om mulig synger enda høyere. Volumet er skrudd opp litt for høyt, og jeg står litt for nærme høyttaleren. Jeg holder masken. Vi i publikum kan ikke gjøre annet enn å smile. Vi husker gleden, husker hvor spesiell denne dagen var for oss, hvor fint det var å komme ned fra scenen til klemmer og skryt. "Så flinke dere var!" Vi vifter med flagg, klapper og plystrer. Det er barnas dag.

Melkesjokolade og Nonstop slo ann. 

 

Jeg rakk ikke frokost i går morges. Vel fremme i London spiste jeg to pølser på rappen. Måtte ha en til ... Is, og Nonstop! OG Melkesjokolade!? Jeg hadde ikke sett så mye godt hjemmefra på månedsvis, og omringet av bunadskledde mødre, masende barn og med Flåklypa-sangen i bakgrunnen var jeg nesten tilbake i mitt barndoms 17. mai-drøm.

Frem til mageknipen slo knockout på meg. Jeg hadde ikke fått i meg mer enn én is, og jeg måtte kaste inn håndkle. På selveste 17. mai. Det slo meg at nasjonaldagen er barnas dag. Og at jeg er blitt voksen. Men den spesielle stemningen 17. mai byr på, og gleden som følger med, den har jeg ikke vokst fra.

 

 

 

OBS: Jeg har tatt ned bildene i dette innlegget etter suksessen det har hatt, fordi et par av studentene i bildene fikk kalde føtter. Sånn kan det gå. Vi kommer allikevel til å selge kalenderen, kanskje også gjennom en internett-løsning. Om du er interessert, legg igjen en kommentar, så får vi se ;) 

 

Sola skinner. Studentene hviner og ler nervøst, får nysgjerrige blikk fra forbipasserende ... Da rektor kommer forbi stiger spenningen, men han bare smiler underforstått og går videre. Det er ikke en vanlig solskinnsdag i Oxford. Studentene er kliss nakne.

I forrige uke fikk jeg meg en overraskelse. Jeg ble spurt om å ta bilder til en kalender. En nakenkalender. Akkurat det var ikke overraskende, i og for seg, det er nemlig en godt etablert tradisjon på mange av universitetets colleger. Det som overrasket meg, var at jeg takket ja. Uten å blunke. Det slo meg at jeg virkelig er blitt flink til å ta utfordringer.

Hva får dusinvis av Oxford-studenter til å kle seg nakne midt på lyse dagen for å bli tatt bilde av? Og hva fikk meg til å stille opp som fotograf? Gratis? I en allerede veldig travel uke? Collegenes Charity Calendars er en av våre mer moderne og uhøytidelige tradisjoner. Dette er en av (sannsynlig vis) veldig få muligheter en har til å se en Oxford-student på en nakenshoot. Og man kommer ikke unna tanken "hvis en av disse en dag blir statsminister ... "

 

BILDE
Med bygninger på begge sider var det ikke et veldig diskré location vi valgte oss da collegets lacrosse-lag skulle fotograferes. De var allerede i 100 før rektor kom forbi på stien til venstre. Det ble endel fnising og rop.

 

Når jeg nå skriver ordet "nakenkalender" tenker jeg med en gang på de vulgære kalenderne som i Hollywood-filmer henger på veggen hos enhver bilmekaniker. Jeg er nok litt redd for at andre skal ha samme assosiasjon, når jeg forteller hva jeg har drevet med i det siste. Heldigvis visste jeg at dette var veldig annerledes. Det var mer "Kalenderpikene", for å si det sånn. For meg var det ikke innholdet i kalenderen som var problemet. Hvis britene med sin tradisjonelle (men kanskje glemte) "sense of properness" kunne kle seg nakne foran kamera, kunne jeg saktens dirigere dem rundt og trykke på utløseren.

 

Grunnen til at jeg ble overrasket da jeg godtok tilbudet om å "skyte" kalenderen, var at jeg alltid har hatt en liten stemme inne i meg som sier at jeg ikke burde "stikke meg fram". Janteloven gjør seg fortsatt gjeldene til tider, til tross for mine forsøk på å bli kvitt den. Det høres kanskje rart ut for noen som skriver blogg. Her stikker jeg meg jo frem hver uke, gjør meg selv sårbar, gir andre muligheten til å kritisere. I begynnelsen var det en utfordring. Denne uken har vist at jeg virkelig har forandret meg.

 

BILDE

Det var strenge regler på hvor i collegets kapell vi kunne ta bilder. Koret fikk også forslag til hvilke musikkstykker de kunne dekke seg til med ...

På Oxford har jeg holdt en ganske lav profil, har ikke vist frem bildene mine når anledningen har budt seg. Jeg vet at jeg kan ta fine bilder, de er blitt brukt i aviser og magasiner, årsrapporter og på nettet, og jeg vant en fotokonkurranse i samarbeid med skolen min i Italia. Allikevel har jeg her på Oxford gått tilbake til trinn én. Jeg har ikke vist meg fram. Til nå.

At jeg godtok å ta bilder til kalenderen uten å blunke, er et godt tegn. Det viser at jeg ikke er så redd for kritikk som jeg har vært tidligere. Det kan jeg delvis takke DN (hadde ikke startet uten dem) og deg som bidrar til å gjøre denne bloggen til en suksess for. De siste ukene har jeg skrevet om GROW, en coachingmetode som kan hjelpe oss til å ta viktige valg på en god og strukturert måte, til å gjøre noe med livene våre. "Muligheter", "utfordringer" og "handling" har vært nøkkelord. Å tenke så mye på dette, har nok hjulpet meg.

 

BILDE
Rugby-guttenes shoot var en av de morsomste. Midt i colleget, en tidlig lørdag morgen, kledde de seg nakne i løpet av sekunder, og inntok denne klassiske rugby-posisjonen, som for oss som ikke er vant til spillet, kan virke litt merkelig, og som definitivt er det mest dristige bildet i kalenderen. Disse løftet ikke engang et øyebryn.

Å ta bilder denne uken tok mye tid. Det tok tid å plassere alle "modellene" så bildene ikke gikk over grensen til å bli vulgære, men samtidig ikke å gjemme bort alle sammen.

Men det var verdt det. Jeg er glad for at jeg tok utfordringen. Det er medelevene mine også, som jo hadde en større utfordring enn meg: å stå der splitter nakne. Overraskende nok, når alt kom til alt, skulle akkurat det vise seg ikke å være så vanskelig allikevel. Etter å ha diskutert og funnet ut av alles posisjoner etc, var det de selv som sa at "OK, folkens, da må klærne av", eller "come on, let's get naked!". Mange av "shootene" måtte tas flere ganger, og jeg fikk senere høre at etter 2-5 minutter føltes det "bare befriende."

 

BILDE
Et av bildene som måtte tas et par ganger var dette av de kvinnelige roerne. Vi satser på godt salg av kalenderen så det blir verdt det!

 

Ikke bare syntes folk det var befriende å være nakne, jeg bidro tydeligvis også til å berolige: "jeg hadde gjerne kledd av meg for deg igjen," fikk jeg høre fra en veldig "proper" engelsk jente.

Livet på Oxford byr på mange utfordringer og muligheter. Denne uka var altså intet unntak, og det var givende å ha tatt en utfordring som er så annerledes enn hva en kanskje forbinder med studentlivet her. Vi får se hva neste uke byr på, følg med!

 

 

Etter å ha definert våre mål, analysert situasjonen her og nå og sett på mulighetene vi har, har vi kommet langt. Men det hjelper lite å vite hvor vi vil hen, og hvordan vi skal komme oss dit, med mindre vi faktisk tar steget og gjør noe.

I dag skal vi se på den siste bokstaven i coachingmetoden GROW. "W" står for "Will", vilje. Vi stiller spørsmålene: konkret hva skal jeg gjøre, og når? Hva kan hindre meg i klare det og hva kan jeg gjøre for å motvirke det?

Vi har alle stunder der målet virker altfor langt borte, og da er det lett å stoppe opp. På dette stadiet i GROW er oppfordringen å handle. Vi må ta beslutninger om konkrete ting vi skal gjøre her og nå, for så realisere de beslutningene, passe på at vi ikke går tilbake i gamle tanke- og væremåter. Vi må fortsette fremover. Alltid fremover mot målet.

Min hverdag på Oxford er virkelig travel. Jeg må definitivt følge oppfordringen om å handle. I kveld er planen å få skrevet et 2500-ord essay før midnatt! Jeg lager en plan og gir jernet. 

 

La oss gå litt tilbake i tid. Jeg vil snakke kort om et mål, eller Målet: å være lykkelig. En av tingene som gjør meg lykkelig, er å føle at jeg gjør de riktige tingene. Ikke "riktige" i forhold til hva folk forventer av meg (det tror jeg nemlig ikke nødvendigvis er riktig), og heller ikke de "strategisk" riktige tingene, som å velge det studiet som gir sikrest jobb eller høyest lønn. Nei, de riktige valgene handler om hva slags menneske jeg vil være, om hva slags prinsipper jeg vil leve livet mitt etter.

 

Et av de prinsippene er å gripe muligheter jeg står overfor, som vi snakket om forrige gang.  I dag er jeg veldig glad for å kunne fortelle deg at jeg har gjort akkurat det, og at en ny og spennende opplevelse venter meg.

Jeg har nettopp fått meg en sommerjobb jeg virkelig gleder meg til. Jeg skal være delegasjonsleder på en CISV-leir. Kort om hva det er. CISV er en organisasjon som jobber for fred ved å være med på å utvikle "ansvarsfulle og fordomsfrie verdensborgere". Dette viktige arbeidet gjøres blant annet på sommerleire, som den jeg skal være med på, ved å gi barn og unge fra mange land en mulighet til å bli kjent med hverandre og hverandres kultur, gjennom samarbeid, diskusjoner og hygge.

 

Jeg håper altså på en spennende og givende opplevelse i sommer. Men det kunne fort sett annerledes ut, hadde jeg ikke stilt spørsmål om hva jeg ønsker, om mulige hindringer og hva jeg kan gjøre for å møte dem, hadde beslutningen om å ta jobben vært mye vanskeligere. Å identifisere hindringer og å vite konkret hvordan vi skal møte dem, er viktig for å kunne gjennomføre det en har bestemt seg for.

 

Nok en gang har det vist seg at tidsmangel er den største hindringen på Oxford. For noen blir kanskje (den ikke optimale) løsningen å lese bøker som "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest."

CISV er en frivillig organisasjon der så og si alle jobber ulønnet. Selv om jeg er en tilhenger av frivillig arbeid, er dette utfordrende for meg som student. Pengene jeg kunne ha tjent på en sommerjobb hadde kommet godt med til høsten, og konsekvensene av ikke å ha de pengene kommer jeg til å merke. Økonomi er altså en av hindringene jeg stod overfor da jeg skulle bestemme meg. Hvordan skulle jeg løse det? At pengene ikke strekker til, føler vel de fleste av oss uansett. Og heldigvis blir det litt penger fra lånekassen. Jeg valgte å fokusere på det positive, og på hva jeg som person kan få ut av, og føle at jeg bidrar med, på leiren.

 

En annen mulig hindring for denne sommerjobben, var at jeg måtte gi opp ferien jeg hadde planlagt med familien, som jeg ikke ser så ofte. Det var det vanskeligste, egentlig. Jeg visste at de andre, som jeg, hadde gledet seg til å se hverandre i sommer. Vi får allikevel noen dager sammen, heldigvis. Også her ble positivitet og å tenke på hva jeg ville oppnå med leiren, løsningen ...

 

 

Til syvende og sist ble jeg veldig sikker på å ha tatt det riktige valget. Det er en fantastisk mulighet på flere måter. "Vil det hjelpe meg å nå målet mitt?", er et annet spørsmål vi må stille oss under "Will". Her kan jeg nok trygt svare at "ja, det gjør det." 

 

For to år siden dro jeg til Kambodsja for å jobbe med lokale frivillige organisasjoner, et annet eksempel på ikke bare å ha et mål, men å gjøre noe for å nå det. Bildet er av en artikkel jeg skrev for ANSA-nytt. 

 

Håper du ikke er lei av å høre om Aristoteles. Han snakket mye om det å utvikle seg som personer, ved å øve på å være et godt menneske, ved å få inn de riktige rutinene og  verdiene. Familie og venner har lært meg mye, UWC har utviklet det. Nå har jeg en fin mulighet til å fortsette å dyrke prinsippene jeg tror på, som jeg tror kan gjøre oss alle til bedre medmennesker. Så ja, jeg tror at en sommerjobb med fokus på mennesker, miljø og rettferdighet vil hjelpe meg mot målet, å være det mennesket jeg vil være. Forhåpentlig vis vil jobben være bra å ha på CV'en, men mest av alt er jeg glad for at den kan bli en veldig givende opplevelse, og en fin mulighet til å gi noe tilbake.

 

Motivasjonen er på topp, og med dette avslutter jeg nå denne miniserien om coachingmetoden GROW. Håper du har likt å lese om den, og at du kan ha fått noe ut av det også. Om du skal huske én ting om metoden, er det spørsmålene. Still dem til deg selv når du står i stampe og føler at tiden er moden for forandring. Om du skal huske noe fra mine eksempler, håper jeg det blir å følge hjertet.

Serien om GROW er over, men jeg er her fortsatt. Vi blogges fremover om mitt liv her i Oxford, om gledene og utfordringene studielivet og det å være utenlandsstudent, byr på. Ha en fin helg!

 

Det kommer mer fra Oxford fremover :) Du får følge med om du vil vite hvordan det er å bli grillet av rektor og to professorer for 'manglende arbeidsinnsats'. Det er Oxford standarden, men kan fortsatt være ganske skummelt! 

Velkommen til det tredje innlegget i denne serien om GROW, om hvordan vi kan få forandring og nå våre mål. Forrige gang utforsket vi virkeligheten, i dag ser vi på neste fase, muligheter.

Vi tar altså for oss "O", som står for "Options", hvilke muligheter har vi?

 

Jeg har nettopp bestemt meg for å studere politisk teori denne terminen på Oxford. Det var ikke et vanskelig valg. Jeg valgte noe jeg er fascinert av, noe utfordrende og viktig, noe som jeg føler kan ha en stor innvirkning på livet mitt. Alle alternativene hadde forresten det til felles. Så hvorfor var ikke valget vanskelig? Fordi jeg har mange terminer igjen og kan velge flere av de spennende mulighetene. Men livet er ikke alltid sånn. Da må jeg stille spørsmål om fordeler og ulemper, om hva jeg kan gjøre, om hvem som kan hjelpe meg.

 

Biblioteket på Merton College, boksamlingen startet på 1200-tallet. Det er en professor ved dette colleget jeg skal diskutere politisk teori med i ukene fremover. Bilde av: Jeremy Norman.
 

Jeg skal altså ta politisk teori, stille spørsmål om hvorfor en statlig instutisjon har autoritet, hvilke moralske plikter vi eventuelt har i møte med den. Jeg skal stille spørsmål om hva vi burde gjøre når vi er uenige i hva samfunnet sier er rettferdig, om det noen gang kan være akseptabelt å begå lovbrudd, om minoriteters rettigheter i en rettferdig stat.

For meg virker disse spørsmålene mer relevante og presserende enn noen gang. Du kan kanskje gjette hvorfor?

Jeg ser for meg et alt for vanlig ansikt. Jeg husker tonen av en overraskende lys og "snill" stemme. Jeg følger rettsaken mot Breivik i media. Derfra kommer det frem at Breivik gjennom årenes løp har følt seg snytt for muligheter: på skolen, sosialt og i arbeidslivet. Han hadde vel i utgangspunktet like muligheter som oss? Det er skummelt å tenke på. 

Jeg er ikke engang i samme land som denne - personen? terroristen? "gale mannen"? - men spørsmålene jeg skal stille meg selv denne terminen gjør at jeg ikke kan slutte å tenke på de forferdelige handlingene som utspilte seg i fjor sommer. Og jeg vil understreke det, grunnen til at jeg nevner ham. Det er relevant i forhold til nyhetsbildet og tekstene jeg leser, i forhold til filosofi og politisk teori. Breivik har nemlig ikke noe med coaching å gjøre, GROW er for meg og deg. Vanligvis ville en ikke snakket om coaching og noen som Breivik i samme setning. Han er langt utenfor målgruppen. 

 

Jeg kom hjem fra Venezuela tidsnok til å legge ned roser på domkirkeplassen i Oslo, i respekt for ofrene. 

Jeg er en av de veldig heldige som ikke ble personlig rammet i terrorangrepene 22. juli. Jeg er ikke en av dem som fikk min verden snudd opp ned av hjerteskjærende sorg. Min virkelighetsoppfattelse ble kanskje ikke snudd på hodet, som tapet av noen vi elsker kan gjøre, men jeg er heller ikke uberørt. Min deltakelse i det nasjonale sjokket, i raseriet, i sorgen, utfordret mitt syn på moral og på menneskeverd.

Jeg hadde utfordret det synet før, mange ganger, der jeg med nesa i bøkene gikk i fotsporene til noen av verdens største filosofer. Men da jeg fra et av verdens farligste land, Venezuela, fikk nyheten om angrepene, langt der hjemme i fredlige Norge, ble det personlig. Følelsene ville ta overhånd. Mulighetene enkeltpersoner og vi som nasjon ble satt overfor, var mange. At Breivik ikke ble skutt da han løftet hendene over hodet marerittdagen, at han blir tiltalt foran en uavhengig domstol, at vi som folk ikke har krevd dødsstraffens tilbakekomst, er alle resultater av spørsmål om muligheter.

 

At det norske folk ikke har krevd at strafferammen eller -metoden i terrorsaken blir gjort strengere, blir lagt merke til i utenlandske medier. 

Tilbake til våre muligheter. Det er oss dette skal handle om. Når vi ser på muligheter, er det viktig å spørre oss selv om hvem som kan hjelpe oss å nå våre mål. Støttespillere er viktige når motivasjonen daler, når motstanden virker for sterk. Å hjelpe hverandre, å gi og ta, er enda bedre, fordi da kan vi oppnå en følelse av å være viktige for andre, at vi trengs og settes pris på. Å vokse og å utvikle seg sammen er bra, fordi det i tillegg til å styrke alle parter, også styrker båndet mellom oss. Få ting er så vakkert, for de fleste av oss, som et velfungerende og givende forhold til andre.

Det er bra å ha med seg andre på veien, men det viktigste er at vi kartlegger mulighetene våre selv. Når vi spør oss selv om muligheter, er det vanskeligste ikke å gå tilbake til gamle tankemåter. Du har kanskje hørt en misfornøyd venn eller kollega snakke om hvor slitsomt de har det eller hvor kjedelig jobben er? Men når du spør om hvorfor de ikke gjør noe med det sier de at: "Nei, men det går jo ikke", eller "Nei, men jeg kan jo ikke bytte jobb", eller "Nei, det har jeg ikke penger til". Vi har ofte forutinntatte, negative tanker. Vi har ikke prøvd, men vet liksom at det ikke kommer til å gå.

 

Et perfekt eksempel på hvordan vårt syn på muligheter kan endre livene våre: Drømmeskole i Italia? Nei, jeg kommer aldri til å komme inn... Heldigvis ombestemte jeg meg, og fikk to fantastiske år på UWC før jeg dro videre til Oxford. En mulighet alle 16-åringer som vil oppleve noe nytt, burde sjekke ut. 

 

Standard sommerjobb i Norge, eller frivillig arbeid i Kambodsja? Jeg er glad jeg tenkte utenfor boksen, selv om pengene bød på en utfordring. 

 

I slike situasjoner trenger vi som sagt å gjøre oss bevisst på hvilke hindringer vi kan møte på veien. Det er sant at noen hindringer er for store, da må vi kanskje endre målet vårt. Det viktige er allikevel å tenke på nye måter, å utforde de negative tankemønstrene. Vi spør: hva om alle hindringene forsvant? Hva om jeg hadde penger? Hva om jeg ...

Når man jobber med å kartlegge mulighetene, kan det hjelpe å minne en selv på målet sitt. Jeg er en visuell person, og har skapt meg dette bildet av et av mine mål som student. Hvis vi sier at mitt mål som student er å bli uteksaminert med gode karakterer (nå er ikke jeg så opptatt av karakterer, men det er et eksempel mange vil kjenne seg igjen i), kan jeg se for meg uteksamineringen. Det er selvfølgelig pent vær, jeg står der i en av Oxfords gamle, praktfulle bygninger i dress og kappe, og tenker at "yes, jeg har endelig klart det!". Jeg løfter blikket, ser de som er der bare for meg, de har kanskje en tåre i øyekroken, eller nei, ansiktene er delvis begravd i papirlommetørkler (vi er en grinete familie), og jeg ser hvor stolte de er av meg. Jeg kjenner hvor stolt jeg blir av meg selv. Jeg har klart det. Yes, yes, yes!

 

Sheldonian Theatre, her skal jeg uteksamineres, om alt går etter planen! 

Jeg kjenner kriblingen i magen, holder fast på lykkefølelsen. Det gav meg energien og motivasjonen jeg trengte. Neste uke har jeg veldig mye å gjøre, og med dette og visualiseringen av målet mitt friskt i minnet, spør jeg meg selv om mulighetene jeg har. Skal jeg slappe av nå, eller jobbe litt til, sånn at jeg kan skrive et godt essay til tross for tidsklemma? Svaret blir at lesing er det beste alternativet akkurat nå. Jeg har gått tilbake til målet, og gjort det lettere å velge mellom mulighetene her og nå.

Prøv du også, da vel. Husk på målet ditt, på hvor du befinner deg nå, og spør: Hvilke muligheter har jeg til å forandre ting? Hva vil fordelene ved det være? Hva kan jeg miste? Hva skal jeg gjøre for å endre situasjonen? Hvem kan jeg be om hjelp?

Mulighetene som ligger der for oss, åpenbare eller skjulte, er uendelige. Det er kanskje et klisjé, men det er sant. I dag håper jeg du griper sjansen til å utforske dem. Neste gang skal vi se på viljen vi har til å ta de rette valgene for å nå målet vårt. Følg med!

 

I forrige innlegg startet jeg denne serien om GROW, choachingmetoden som kan hjelpe oss til å ta viktige valg på en strukturert og resultatorientert måte. Da snakket jeg om mål. I dag skal vi se nærmere på virkeligheten. 

Vi har definert et overordnet mål. Men om vi ikke har innsikt i situasjonen vi befinner oss i, er det lett å trå feil. "R" står for "Current Reality", og på dette stadiet i GROW må vi spørre oss selv: "Hva skjer her og nå?"

For meg ser det sånn ut: Livet som student er ikke helt hva jeg hadde regnet med og akademisk filosofi har skuffet meg litt. Jo da, jeg blir utfordret til de grader, men jeg føler ofte at de lange, avanserte argumentasjonene jeg må lese har fokus på andre ting enn hva jeg tenker filosofi burde handle om. Resultatet av det, er at jeg ikke er så motivert for studiet som jeg kunne ha vært, som igjen gjør det vanskeligere å nå mitt mål om å gjøre det bra på eksamen.

 

Det har ikke blitt så mange timer i biblioteket som jeg gjerne skulle sett ... 

Aristoteles sa at etikk (en del av filosofien han praktisk talt oppfant) ikke hadde kunnskap som mål, men handlinger. Etikk handlet for ham om å utvikle lykkelige mennesker som sammen kan skape et så velfungerende samfunn som mulig. Jeg opplever at profesjonelle filosofer detaljfokuserer på lingvistikk og logikk, at de fokuserer mer på delmål isolert enn det store bildet, nemlig livet. For meg blir diskusjon for diskusjonens skyld litt meningsløs.

Det skjer i etikk, som i resten av filosofien. Et eksempel fra epistemologi, er når man kan skrive hundrevis av sider om hvordan du kan vite at du ikke er en hjerne i en gullfisk-bolle. Jeg blir definitivt bedre på logikk og denne typen filosofi, men jeg føler ikke at det gjør meg til et bedre menneske i så stor grad som jeg håpet. 

 

Allikevel er dette noe jeg må forholde meg til. Og der har vi et viktig stikkord. Slik situasjonen er, må vi forholde oss til de forskjellige faktorene. Vi kan ikke ignorere problemene våre, da er det vanskelig å få det bedre. For meg, med ett til to essays i uka og lange leselister pluss språk- og oversettelsesoppgaver i italiensk, går det i hvert fall ikke an å prøve å snike seg unna problemet. Her må ting gjøres.

 

... og noe av det som skal til er å gjøre ting som gir meg overskudd, som sykling. Toscana byr på fantastiske sykkelturer! 

Hvem, hva, hvordan, hvor og hvor ofte?

Er problemet ditt et dårlig forhold til en urettferdig lærer eller en dårlig sjef? Er det jobben du mistrives med, arbeidsmengden, eller har du et parforhold som ikke fungerer? Alle disse tingene henger sammen, og det er vi som er bindeleddet. Det er derfor viktig å vite hvordan vi påvirkes av de ulike faktorene i livet og hvordan vi selv kan påvirke både dem, oss selv, og andre.

Problemer er ikke bare ting vi opplever, det kan også være mangelen på positive opplevelser eller utfordringer. For eksempel om man "bare føler seg tom" og det ikke virker som man har gleder, eller en gang et håndfast problem å løse. Da gjelder det å finne positive problemer, nemlig utfordringer, eller nye prosjekter.

 

Et prosjekt jeg har begynt med i ferien er å lese mer om historien til området der vi bor. Det er veldig spennende. Jeg visste for eksempel ikke at denne gata var del av et slott som lå her for mange hundre år siden!

 

Å tilbringe tid med familie og venner har også vært veldig fint. Nå skal jeg snart tilbake til Oxford, og da blir det vanskeligere.

Å fokusere på det positive, er en egenskap vi kan øve på. Det samme gjelder selvfølgelig for enhver egenskap vi vil fremheve og dyrke i oss selv. Det er enda et viktig stikkord: vi må tenke over om vi har de egenskapene som skal til, for å nå målene våre. Om vi har helt urealistiske mål, er det viktig med en virkelighetssjekk. På den annen side må vi ha mål som er litt vanskelige å oppnå, ellers vil vi ikke oppleve noen mestringsfølelse om vi klarer å nå dem. Nå beveger jeg meg litt bort fra "R", men det blir verdt det. Her er jeg nemlig et godt eksempel.

Da jeg skulle ha Prelims i fjor, de første offisielle eksamenene vi skriver for en ekstern eksaminator på Oxford, hadde jeg kun som mål å bestå. Jeg hadde slitt meg gjennom førsteåret og til tross for at jeg aldri før hadde følt at jeg feilet akademisk, var jeg redd for at "denne gangen skjer det virkelig". Det fikk jeg også beskjed om fra professorene og rektoren min, da sistnevnte lente seg over pulten sin og sa "du er den på colleget jeg er mest engstelig for". (Det er visstnok vanlig, og har skjedd med en hel del av vennene mine, men det fant jeg ikke ut før noen måneder etterpå.) Uttalelsen hadde heller ikke den ønskede effekten, den fikk meg ikke til å studere febrilsk før eksamen.

 

Men jeg fikk toppkarakterer på de fem eksamenene mine i italiensk og i moralfilosofi. De gav meg en utmerkelse for "excellent academic achievement". Virkeligheten for meg er at jeg overraskende nok gjorde det veldig bra. Professorene tok feil. Nå må jeg igjen bevise at jeg kan ... Forskjellen er bare at nå blir eksamenene enda litt vanskeligere, og jeg må lese mer.

 

 

Det er i hvert fall ikke manko på fine biblioteker å studere i på Oxford, så jeg burde klare det. Beklager bildekvaliteten, dette er tatt av en plakat utenfor - her er det nemlig ikke lov til å ta med annet enn bøker og blyanter inn. 

 

"R" handler altså om situasjonen her og nå. Hva skjer? Hva er jeg misfornøyd med? Hvor stor del av tilværelsen føler jeg meg positiv? Hvilke type aktiviteter og mennesker gir meg energi? Hva skal til for å oppnå målet mitt? Jeg velger å følge Aristoteles sitt råd: ikke la det bli med kunnskapen, men gjør noe med det! 

Neste gang skal vi se på tredje bokstav, "O", som står for "Options", altså hvilke muligheter vi har. Hvilke muligheter har du til å forandre ting?

 

Ha en god helg!

 

Det er høysesong for å søke på universiteter og høyskoler. Noen søker videregående eller lurer på fagvalg, andre lurer på om de skal bytte jobb. Spørsmålet er, hvordan velge riktig? Her er metoden som kan gjøre valget lettere. 

Forrige gang snakket jeg om å utfordre oss selv, med mål om å utvikle oss som mennesker. Jeg liker å utfordre meg selv, å vokse. GROW (voks) er coachingmetoden som hjelper meg - og deg - å gjøre dette på en strukturert måte, for å få orden på tankene og sikre målet du vil nå frem til. Skal du velge studieretning? Er du umotivert eller synes studiet er for vanskelig? Klarer du ikke å balansere studier og et sosialt liv? Denne metoden kan sannsynligvis hjelpe deg. 

 

Hm, studier eller fest?

Som studentblogger er det disse spørsmålene jeg skriver om her nå, men GROW brukes like godt om du er misfornøyd med jobben eller vil ha en forandring i livet generelt. Jeg bruker bare en metode som andre lærer bort, later ikke som jeg er noen ekspert, men skriver om konseptet fra mitt perspektiv. Egentlig har elementer av denne metoden eksistert helt siden Aristoteles stilte spørsmålene om livet og lykken i antikkens Hellas. Som han sier, må en tegne seg konturene av et bilde, sånn at andre som kommer etter kan fylle det inn og forbedre det. Her får du konturene, fargeleggingen må du gjøre selv. Her får du spørsmålene. Du sitter med svarene. Så la oss ta det fra begynnelsen i dag, fra første bokstav.

 

"G" står for "Goal". Hvilket mål har du? Hva er det du ønsker å oppnå?

 

Aristoteles åpner sine etiske diskusjoner med å si at "Det virker som ethvert håndverk, enhver argumentasjon, og på samme måte enhver handling og beslutning, søker et slags mål" (om studieteknikken jeg skrev om for noen uker siden virkelig funket). Alt vi gjør har et mål i seg selv, og alle mål er igjen del av et overordnet mål (selv om vi ikke nødvendigvis er klar over det).

 

Å vite hva disse målene er, og hvordan vi kan nå dem, er nøkkelen. Aristoteles brukte metaforen at om en bueskytter har en målskive å skyte på, vil han med høyere sannsynlighet kunne treffe.

 

Det lønner seg alltid å ha klart definerte mål, noe å jobbe mot. En gulrot, med andre ord. For meg er det for eksempel veldig vanskelig å motivere meg til å lese komplekse filosofiske argumenter eller lingvistiske diskusjoner om middelalder-italiensk, med mindre jeg tenker på hva det er jeg vil oppnå med det hele. Det glemmer jeg noen dager når arbeidsmengden og presset blir for stort.

Aristoteles sa at det overordnede målet for mennesker er eudaimonia: lykke (velvære, eller en slags utvikling, begrepet er vanskelig å definere presist). Om jeg spør meg selv hvorfor jeg sliter meg gjennom det ene etter det andre essayet, så vil definitivt svaret "lykke" ikke virke veldig intuitivt.

 

Fordi: vi trenger konkrete mål. Det er derfor folk konkretiserer målene sine med å ønske seg for eksempel penger, berømmelse og anerkjennelse. De tror det vil gjøre dem lykkelige. Jeg tenker at jeg vil få meg en god utdanning og en jobb som kan utfordre og utvikle meg, kombinert med en grei lønn så jeg kan forsørge meg selv og familien, og leve det livet jeg ønsker å leve. Utdanning er en måte å oppnå det på.

 

Er det penger som er drivkraften? Eller er det som Aristoteles sa, at penger, ære eller nytelse kan virke som målet fordi de er del av vårt begrep om lykke?

Her kommer delmålene inn. De er mindre, mer konkrete mål som gjør det overordnede målet mer oppnåelig. Med en spennende og godt betalt jobb ser jeg for meg at det vil være lettere å trives og ha frihet til å være den typen person jeg vil være. Vi kan tenke på delmål som trappetrinn, som sammen leder oss til toppen. 

For enkelthets skyld kan vi se på delmål isolert, og tenke at "her og nå" er det målet vi jobber for i seg selv. I rollen som student for eksempel, kan jeg definere mitt mål som å bestå eksamen, eller til og med å gjøre det skikkelig bra. 

For å oppnå det målet, må jeg spørre meg hva delmålene mine er. Et av disse er å spise sunt (for kroppen og sinnet, passer jeg på å innskyte. Da er det lov med sukker og annet godt med måte). Et annet er å trene, et tredje er å kose meg med venner/gå på kino eller lignende. Jeg velger disse, både fordi de er gode valg i seg selv, og fordi de er viktige for å nå andre mål.

 

Når du velger delmål, er det viktigste å kjenne deg selv og hvordan du funker, hva som gjør deg glad, og hva som gir deg overskudd. Jeg vet at trening og nære relasjoner til andre mennesker er ekstremt viktig for at jeg skal ha det bra, som igjen er nødvendig for at jeg skal nå mine overordnede mål. Å finne balanse mellom tid for meg selv, være sosial og studere blir derfor veldig viktig for meg.

 

Et av mine mål er som sagt å få en god jobb. En måte å oppnå det på, er å skaffe relevant erfaring. I forrige uke var jeg i Roma på intervju for en praktikantplass ved ambassaden. Arbeidet på ambassaden virker både ekstremt interessant og nyttig, så den plassen hadde dekket mange av mine mål: utfordringer, erfaring og utvikling.

 

Hva er ditt mål? Hvordan skal du komme deg dit? Det kan du tenke på et par dager, så kan vi se på neste bokstav, R. ;) lykke til!

 

Jeg hører ofte at vi skal utfordre oss selv og tøye grensene våre for å utvikle oss som mennesker. For meg byr muligheten seg i form av en Toscansk spegris på spyd. Det gir rom for refleksjoner.

"Benvenuti!" lyder det da vi ankommer det store huset mellom åsene. Solen går ned i det bølgende landskapet, dekket av sypresser og pinjetrær. Fuglesang og jazzmusikk blander seg med latter og poppingen av en prosecco-flaske. Våren er her for fullt og det er tid for en fest. Anledningen? Ikke noe spesielt, vi skal bare feire våren, hverandre og livet. Etter en stund i Toscana blir en god på det.

 

På den humpete grusveien fra landsbyen møtte vi denne fasanen. I Toscana er potensiell middagsmat aldri langt unna.

I enden av hagen har et bål brent i flere timer. Foran det står en spegris på spyd. En ekte gris, med hode, nese, labber og hale. Det er ikke akkurat som hjemme på Kolbotn eller i Oxford, der jeg går i butikken og plukker opp et plastpakket kjøttstykke. Vanligvis tenker jeg ikke så mye på prosessen "maten min" går gjennom før den ender opp på spisebordet.

 

 

Det er vanskelig ikke å tenke på at denne lille grisen bare noen timer tidligere har gått lykkelig uvitende rundt og gryntet på en Toscansk åskam. Og det er bra. Det er en viktig tanke. Jeg ser de positive sidene ved vegetarianisme. En av dem er å unngå menneskeskapt lidelse for levende vesener. Kyllingindustrien er ofte et skrekkeksempel. Media viser oss en sjelden gang dyr som blir stappet sammen i bur, eller en altfor liten innhegning og tvangsfôret med fabrikklaget protein. "Frittgående høns" betyr hundrevis av høner, en litt større innhegning og noen minutter under åpen himmel om dagen. De som argumenterer mot vegetarianisme ved å si at det er naturlig for oss å spise kjøtt, kan ikke være veldig kjent med denne næringen: her er veldig lite naturlig.

Kjøttindustrien trenger ikke å være sånn. Vi kan ha et veldig naturlig og moralsk forsvarlig forhold til kjøtt. For eksempel går det an å velge økologisk. Eller enda bedre: å velge økologisk og kortreist. Det skaper lite unødvendig lidelse, og har ingen stor negativ innvirkning på miljøet, i motsetning til industrialisert oppdrett. Spegrisen på bålet er et godt eksempel. Skogsarbeideren som nå pensler den med olje og krydder har gitt den naturlig og god mat siden fødselen, sett den vokse opp i naturlige omgivelser. Han har drept den også. Fort og smertefritt. Dette er naturlig og sånn sett ikke moralsk forkastelig, som så mye av kjøttindustrien, selv om tanken kanskje er uvant eller ubehagelig for mange av oss "bymennesker".

 

Til og med i fjor vinter var dette vel et greit sted å beite? Bonden her selger kjøtt annenhver torsdag. Kortreist og økologisk. 

Innledningsvis nevnte jeg at spegrisen, i tillegg til å gi grobunn for noen refleksjoner, også bød på en utfordring. Tilbake til den avslappede atmosfæren i den Toscanske vårkvelden: "Chi vuole assaggiare il cervello? Hvem vil smake på hjernen?" Hjernen? Æsj. Jeg kunne aldri tenke meg å spise hjerne. Men hva er det egentlig som stopper meg? Faktisk ingen ting annet enn mine fordommer og min uvilje til å gå ut av komfortsonen min. Jeg er tilhenger av å prøve nye ting og utfordre oss selv. Jeg tror at det definitivt kan gjøre oss alle til bedre mennesker. Men å spise hjerne gjør en da ikke til et bedre menneske? Aristoteles ville sagt at for å bli gode, må vi øve på å være gode. Å øve på å utfordre seg selv er bra, og dette er definitivt en utfordring. Jeg tar den, om enn noe motvillig.

Biten er kanskje veldig liten, og jeg har rødvinen klar for å skylle den ned i verste fall. Som du ser er jeg ikke veldig overbevist. Smaken er mild og grei, med smak av rosmarin og hvitløk, men det er altså idéen om å spise hjerne ... Det blir nok med denne ene gangen.

 

Resten av kjøttet gikk mye lettere ned. Mamma mia, så godt det var!

 

En middag med så mange personer tar uker å organisere hjemme. Det er noe av det jeg setter mest pris på ved livet i Toscana. En kan se gode råvarer på markedet en morgen, snu seg til vennene som står rundt og si: "disse ser veldig gode ut, hva med en middag i kveld?", og så kommer hele gjengen.

 

Etter middag koser vi oss rundt bålet.

 

Denne kvelden i Toscana bød altså på kortreist mat, fantastisk samvær og en liten utfordring. Neste utfordring blir å få kontroll på Aristoteles før jeg kommer tilbake til Oxford og eksamen. I mellomtiden blir det sykling, is og det gode liv. Blogges!

Sol, sommertemperaturer og studier er en kombinasjon som faktisk kan virke. Det kan jeg takke løpingen for.

Her jeg sitter i Toscana lokker den varmende sola utenfor vinduet og italienernes skikk med litt rødvin til lunsj. Aristoteles venter, og det får han gjøre litt til. Jeg skal på joggetur først.

Selv om jeg er langt borte fra Oxford og min stressende studiehverdag er det vanskelig å slappe helt av. Vissheten om at jeg har eksamener når jeg kommer tilbake setter en liten stopper for feriestemningen. Løping hjelper, og omgivelsene gir meg masse energi. Jeg tar med kamera på joggetur for å vise deg hva jeg snakker om.

Første foto-stopp rett utenfor landsbyen. Toscana er rett og slett vakkert. 

Jeg har satt meg som mål å jobbe kun 3-4 timer om dagen med Aristoteles, og ha resten til å hjelpe til i huset, jogge, gjøre spansk og lese. Nå som jeg har fått litt avstand til studiehverdagen min i Oxford er det rart å tenke på hvor stressende det egentlig er. Og hvor mange ganger i løpet av en termin jeg må ofre nattesøvnen eller å være med venner for å få ting gjort (når det er sagt gjelder dette vennene mine også, så det blir ikke ofte en får sett hverandre). En av de tingene jeg tviholder på er å trene ofte, et av de tipsene man leser om i avisene som definitivt virker.

 

Det blir bratt opp bakkene ...

Med overskuddet ferien og jobbingen gir med har jeg endelig energi jeg kan bruke på andre ting enn filosofer og forfattere. Jeg har tatt opp igjen et prosjekt som i noen uker har stått litt i stampe: å lære meg spansk.

I fjor kjøpte jeg meg et språkprogram til dataen for å få satt i gang. I begynnelsen klarte jeg å holde det gående, jeg kom meg igjennom en til to timer om dagen. Læringskurven føk i været, og etter en termin meldte jeg meg på spanskkurs på Oxford. Hver mandag ettermiddag satt jeg i Language Centre og snakket stotrende med en utrolig kul lærer. Lekser fikk jeg også. Læreren min visste at om en lærer et språk ved siden av studier har man ikke mye tid til overs for å pugge hjemmeleksene, så arbeidsmengden var overkommelig. Det gikk virkelig rett vei.

Men det kunne ikke vare. I forrige termin ble deadlinen for filosofi-essayene mine flyttet til tirsdag morgen, og i en allerede travel hverdag ble det ikke tid til overs til å bruke hele mandag ettermiddag på spansk. Vanligvis ble jeg sittende og lese febrilsk på andre ting for å få ferdig essayene mine i tide, så jeg kunne ikke fortsette meg kurset.

 

Det er ikke mye på joggerunden min som minner om min travle hverdag i Oxford :)

 

I forrige termin var den eneste innsatsen jeg har gjort for å lære meg spansk å lese en oversettelse av Agatha Christie's "Mord på Orientekspressen". Jeg føler at å lese bøker på et språk man ikke kan snakke, men skjønner, er en fin måte å lære på. Det blir mer naturlig enn bare å pugge verbtider og grammatikk. Ved å lese ca. ett kapittel i "spanskboken" min hver kveld før jeg la meg, ble det også en måte å koble av fra studiene og hverdagen på. De fleste jeg snakker med på Oxford sier de verken har tid eller samvittighet til å lese bøker som ikke har med fagene deres å gjøre. Jeg har ikke så mye tid, men med unnskyldningen om at jeg lærer meg et nytt språk slipper jeg i hvert fall unna den dårlige samvittigheten. Jeg prøver, i alle fall.

 

Målet: fra toppen av åsen, landsbyen ligger der nede til høyre. 

 

Nå må jeg komme meg inn på kjøkkenet og få laget en tiramisù til i morgen. Da skal jeg på grillfest. Anledningen: ikke noe spesielt, det er bare det italienske "dolce vita" som kaller. Skal teste ut det nye kameraet mitt da, og resultatet får du se til uka, så kanskje du blir inspirert til å ta en liten feiring alla Toscana du også.

 

Arrivirderci! 

I fjor led jeg meg gjennom 50 sonetter på italiensk, fra uforståelig middelalderdialekt til nymodernistisk eksperimentalisme. Jeg trodde aldri jeg skulle ble glad i noen av dem, men der tok jeg feil. 

 

Som aktiv leser av norske nettaviser har jeg fått med meg at det var verdens poesidag tiligere i uka. Jeg er ikke noen stor fan av poesi, men som en hyllest til dagen har jeg et dikt jeg vil dele med deg her fra Toscana. Det ene diktet jeg liker godt. Disse bildene er hva jeg tenker på når jeg leser det.

 

I løpet av studiet mitt har jeg jobbet med veldig mange italienske sonetter, som en viktig del av italiensk litteraturhistorie. En av de 50 sonettene jeg måtte lære meg i fjor liker jeg faktisk veldig godt, en av de eldste og mest tradisjonelle italienske sonettene. Sonetten heter "L'infinito" (Evigheten) og er skrevet av Giacomo Leopardi. Den går slik på italiensk (engelsk for deg som ikke kan italiensk kommer under, oversettelse av Henry Reed):

 

L'infinito

 

Sempre caro mi fu quest'ermo colle,

e questa siepe, che da tanta parte

dell'ultimo orizzonte il guardo esclude.

Ma sedendo e mirando, interminati

spazi di là da quella, e sovrumani

silenzi e profondissima quïete

io nel penier mi fingo, ove per poco

il cor non si spaura. E come il vento

odo stormir tra queste piante, io quello

infinito silenzio a questa voce

vo comparando: e mi sovvien' l'eterno,

e le morte stagioni, e la presente

e viva, e il suon di lei. Così tra questa

immensità s'annega il pensier mio;

e il naufragar m'è dolce in questo mare.

 

The infinite

 

Always to me beloved was this lonely hillside

And the hedgerow creeping over and always hiding

The distances, the horizon's furthest reaches.

But as I sit and gaze, there is an endless

Space still beyond, there is a more than mortal

Silence spread out to the last depth of peace,

Which in my thought I shape until my heart

Scarcely can hide a fear. And as the wind

Comes through the copses sighing to my ears,

The infinite silence and the passing voice

I must compare: remembering the seasons,

Quiet in dead eternity, and the present,

Living and sounding still. And into this

Immensity my thought sinks ever drowning,

And it is sweet to shipwreck in such a sea.

 

Som sagt er ikke poesi helt min greie, men akkurat dette diktet snakker virkelig til meg. Det handler om individet, naturen og evigheten. Jeg opplever diktet som en hyllest til mitt barndoms Italia, og for meg blir det en måte å utforske minnene på, fra da jeg bodde her som tiåring. Jeg ser for meg det bølgende landskapet og kjenner på lykken jeg føler når jeg er på løpetur eller hører summingen av stemmer og latter på piazzaen en varm sommerkveld. Så selv om jeg måtte slite meg gjennom mange uforståelige sonetter var det verdt det da jeg lærte meg denne, som alltid vil minne meg på dette fantastiske stedet. Aldri så galt er det godt for noe ;) 

 

God helg!

 

 

 

 

Jeg har nettopp vært i London, og i morgen vender jeg nesa mot Toscana. Det er tid for pasta, rødvin, venner og familie. Det er tid for sykling, soling ... og studier. Sistnevnte har jeg ikke lyst til å tenke på for øyeblikket, men det er en studieteknikk som er så ferievennlig og effektiv at jeg vil dele den med deg nå.

Jeg har fått mange forespørsler om å skrive om studieteknikk og nå skal jeg altså fortelle deg om en av mine favoritter. Noen vil påstå det er en av de lateste studieteknikkene som finnes, men her trengs skikkelig konsentrasjon.

 

Lese og trene samtidig? Det ser jeg ofte folk som prøver på i Oxford ... (bilde: marcellachamorro.com)

Alle lærer vi på forskjellige måter. Noen lærer ved å repetere gang på gang, på gang. Andre lærer fort og visuelt, med lister, tankekart og flashcards. Andre igjen må være i bevegelse for at stoffet skal synke ordentlig inn, eller lese høyt for seg selv. Personlig lærer jeg best ved å kombinere noen av disse teknikkene.

 

Først og fremst, la meg si at jeg ikke tar ting veldig lett. Noen ganger kan jeg være skikkelig distré, og da tviler jeg virkelig på at hukommelsen min fungerer som den skal. For eksempel når jeg drar til flyplassen på feil dato eller forteller en venn at "noen sa her om dagen" bare for å finne ut at det var nettopp den personen som hadde sagt det. Jeg er ikke så mye bedre når det gjelder å få inn teoretisk kunnskap. Det er rett og slett litt flaut noen ganger.

Håper ikke jeg skremmer bort alle fremtidige potensielle arbeidsgivere nå, men jeg har i hvert fall selvinnsikt ;)

Lesing og notater er greit det, men ikke like lett om en er på reisefot for eksempel, så det er ikke "hemmeligheten".

 

Hvordan takler jeg da det hektiske studentlivet og kravene som stilles til meg på Oxford? Ett av svarene, er kanskje at jeg gjør en innsats for å lære hvordan jeg lærer best, og her kommer dagens tema på banen.

 

For litt siden leste jeg en artikkel om hvordan man kan huske mer ved å lese raskere. Det hevdes at når vi leser fort, har vi ikke tid til å tenke på andre ting, og da jobber vi mer fokusert og effektivt.

Greit nok for de som lærer godt ved å lese. Helt siden ungdomsskolen har jeg visst at jeg får uttelling ved auditiv bearbeiding av stoff. Med andre ord: jeg lærer best ved å lytte. Jeg leser ofte inn tekst jeg skal lære meg, hører på opptaket mens jeg danner meg bilder og stikkord. Det betyr at jeg også kan jobbe mens jeg gjør andre ting, som når jeg er på reisefot eller går tur. Jeg slår to fluer i en smekk. Problemet er bare at det krever veldig god konsentrasjon for å virke, og det er lett å bli distrahert på bussen eller en flyplass. Her kommer artikkelen jeg leste for litt siden inn.

I fjor sommer hørte jeg på Hume på lydbok mens jeg jobbet. Alt er ikke like lett å få med seg, men det hjelper i hvert fall litt (på samvittigheten?) ;)

I går satt jeg på bussen fra London og hørte på Arisoteles "Nicomachean Ethics". Språket er ikke spesielt vanskelig, og argumentasjonen er grei nok å følge. Så gjelder det bare å huske det man har lest. Inspirert av artikkelen jeg leste, skrudde jeg opp tempoet på iPoden min, så jeg hørte min egen stemme lese Aristoteles litt i raskeste laget. Jeg måtte følge skikkelig med, og før jeg visste ordet av det var jeg ferdig med det første kapittelet. Jeg tror det hjalp også, at jeg faktisk husker argumentasjonen til Arisoteles bedre allerede.

 

Du lærer kanskje på en annen måte en meg, men om du lærer visuelt eller auditivt kan du uansett prøve å skru opp tempoet. Kanskje det gjør underverker?

Nøkkelen er å ha gode stikkord i tillegg, så kommer resten av teksten litt av seg selv. Det er i hvert fall teorien. I morgen skal jeg ut på tur igjen, så vi får se om det funker like godt med kapittel to. Kanskje det virker på en solseng også? Ønsk meg lykke til, og så blogges vi fra Toscana!

 

Utsikten fra kjøkkenvinduet. Gleder meg!